Eftersom artikeln är låst om man inte är prenumerant tar jag mig friheten att återge några citat och stycken för er och hoppas att Aftenposten inte tar illa upp.

”Niklas Karlsson, kjent for yngre nordiske treskjærere, står bak boken Kunsten å spikke – En treskjærers guide til å lage ting for hånd. Man kan humre av tittelen. Enda en hipster som forlater storbylivets kaos for å estetisere fortiden. Vel så interessant er hvorfor denne vendingen, daglig utstilt på Instagram, oppstår, og hva bøker om ved, kraftkoking og strikking er en reaksjon på. Gi historikere 20–30 år, så får vi en presis analyse.

Om Karlsson er fordommen også uriktig. Treskjæring er en bjelke i hans lapplandske familiehistorie, slik den har vært for mange av våre forfedre her i nord. Kunnskapen om hvordan å forme båter, hestevogner, redskaper, kopper og jaktutstyr av treet, ble overført gjennom generasjoner, til forfatterens far.

Det er altså tidsånden som besøker ham, ikke omvendt.”

Gyldendal

”Forfatteren beskriver hvordan han som ung så sin far stå i en garasje i en Stockholm-forstad og spikke noe i tre. Det ligger romaner i dette bildet. Før gikk barnet inn og lærte av forelderen; nå drar vi til storbyen for å studere digitech, men heim til jul!

Men Karlsson gikk inn, og i møte med det samiske håndverket duodji begynte samiske røtter å synge i ham. Siden har han trålet skogen for kåter og emner i tre.

Boken er ikke primært en kulturhistorie, men en guide fra nivå 1 (spikkingen), til å lage stekespade, kopper, hyller. Likevel skjer noe uforutsett i disse bruksanvisningene, som ærlig talt begynner tungt for alle som kun behersker kjøkkenkniver.

I kapitler om verktøy beskrives huljern, skulper, skjekniv og båndkniv. Og er Gränsfors stor sløydbile selve allroundøksen? (Svaret er ja.)

Ordene, som først fortoner seg tyngre enn romanen Ulysses, blir brått som en fin encyklopedi over skandinavisk nybyggerhistorie. Det er godt gjort av forfatteren. Prosaen er enkel, men hans korte og kjærlige innsmett fra fagets historie gir liv i en verden som nesten er usynlig.”

«Sett med hovedstadsbriller minner beskrivelsene av håndverket om et språk på vei mot glemselen, og som nå forsiktig hviskes mellom dedikerte sjeler langt nord, som fortidens lysvarsling på fjelltopper. Dette er kulturvern av edleste sort»